Gå til hovedinnhold – Tastatur tilgjengelig (Norsk)
Klausul om gratis øvelse refererer til delen av første endring kursiv her:
Kongressen skal ikke utstede noen lov som respekterer etablering av religion, eller forby fri utøvelse av den …
Free Exercise Clause forbeholder seg retten til amerikanske borgere å godta enhver religiøs tro og delta i religiøse ritualer. Friøvelse-klausuler om statskonstitusjoner som beskyttet religiøs «tannhjul, meningsuttrykk og praksis ble alle uttrykkelig beskyttet» av friøvelseklausulen. Klausulen beskytter ikke bare religiøs tro, men handlinger utført på vegne av denne troen. Enda viktigere er at ordlyden i statens grunnlov antyder at «fri trening forutsetter religiøst tvungne unntak fra i det minste noen generelt gjeldende lover.» Fri treningsklausul beskytter ikke bare religiøs tro og uttrykk; det ser ut til å tillate brudd på lover, så lenge bruddet er gjort av religiøse grunner. I den økonomiske teorien fremmer Free Exercise Clause et fritt religiøst marked ved å utelukke beskatning av religiøse aktiviteter av minoritetssekter.
Konstitusjonelle forskere og til og med Supreme Domstolens meninger har hevdet at de to religionsklausulene er i konflikt. F.eks. Thomas v. Review Board, 450 U.S. 707 (1981). Som nevnt tidligere innebærer Free Exercise Clause spesiell tilpasning av religiøse ideer og handlinger, til og med til unntak fra generelt gjeldende lover. En slik spesiell fordel ser ut til å bryte nøytraliteten mellom «religion og ikke-religion» som er gitt mandat fra etableringsklausulen. McConnell forklarer:
Hvis det er et konstitusjonelt krav om innkvartering av religiøs oppførsel, vil det mest sannsynlig bli funnet i Free Exercise Clause. Noen sier imidlertid at det er et brudd på etableringsklausulen at regjeringen gir noen spesiell fordel eller anerkjennelse av religion. I så fall har vi en Første endring i konflikt med seg selv – etableringsklausulen som forbyr det som fri treningsklausul krever.
Historisk sett har Høyesterett vært inkonsekvent i å håndtere dette problemet På forskjellige tidspunkter har domstolen enten brukt en bred eller smal anvendelse av klausulen.
Da den første endringen ble utarbeidet, gjaldt den bare for den amerikanske kongressen. Som sådan kunne statlige og lokale myndigheter forkortes. Free Exercise Clause så lenge det ikke var si milar bestemmelse i statens grunnlov. I 1940 mente Høyesterett i Cantwell mot Connecticut at på grunn av den fjortende endringen er fri øvelseklausul håndhevbar mot statlige og lokale myndigheter (denne handlingen om å bruke den fjortende endringen som kjøretøyet som domstolen anvender lovforslaget om Rettigheter til statene er også kjent som inkorporeringslæren).