Mest irriterende sanger i musikkhistorien … For meg.

av Sheldon Rocha Leal

Coverversjonen er en viktig komponent i musikkbransjen og en måte som sanne artister kan vise sin musikalske dyktighet på. Selv om mange ikke er enige i sistnevnte uttalelse, tror jeg at det er talent i å kunne ta en sang, som var en hit for en artist, og å gjøre den til en enda større hit. For eksempel var Dolly Partons «I Will Always Love You» en hit på Country-listene på 1970-tallet, men Whitney Houstons vokale tolkning og David Fosters arrangement gjorde hennes versjon til en internasjonal nr. 1 i 1992. Det handler om hvordan den nye artisten tolker formuleringen på nytt. av tekstene, stemmeens klang og hvordan produsenten forestiller seg komposisjonen / arrangementet. Det er som en interiørdesigner som forestiller seg et gammelt hus på nytt, noe som gjør det bedre enn originalen.

Coverversjonen var viktig for populariseringen av Rock n Roll, som hadde stor nytte av en «obligatorisk lisens» -bestemmelse inkludert i Copyright Act of 1909 i USA. Dette ble senere forsterket av Copyright Act fra 1976. Elvis Presley, King of Rock ‘n Roll, og Céline Dion (to av verdens største selgende artister) er kjent for sin tolkning av allerede eksisterende sanger og coverversjoner. Coverversjoner er derfor rocken som populærmusikk, som vi kjenner den i dag, ble bygget på.

Gjennom årene har jeg blitt invitert til mange forestillinger, både formelle og uformelle, og på grunn av min ekspertise blitt bedt om å bedømme forskjellige konkurranser, festivaler og talentforestillinger eller bare si min mening om forestillinger. Jeg har derfor brukt titusenvis av timer på å lytte til musikk, både innspilt og live, og som med mange karrierer eller yrker, er det noen få ting som har kommet til å irritere meg gjennom årene, mest rundt coverversjoner.

Jeg ser ikke kunsten å gjenta en sang på samme måte som den ble opprinnelig gjort. Det er bare oppstøt, og enhver som trener nok kan utføre hva som helst på samme måte som originalen. Når det er sagt, har jeg også et problem med folk som over pynter en vakkert enkel sang, da originalen noen ganger ikke kan forbedres. Det er visse sanger som til tider fanger opp den sosiale bevisstheten, noe som resulterer i en rekke coverversjoner som savner merket gang på gang.

Etter å ha deltatt i et utall forestillinger kan jeg nesten forutsi hvilke sanger en utøver vil utføre basert på deres stemme og musikalske oppsett og gang på gang blir jeg ikke imponert. Gjennom årene er det en gruppe sanger jeg har kommet til å avskyr, og det andre jeg hører de første barene i musikken, vil jeg stå opp og forlate rommet. Denne artikkelen er viet til disse sangene.

Hallelujah: Leonard Cohen (1984)

Jeg har aldri likt denne sangen eller låtskriveren (Leonard Cohen) spesielt. . Jeg skjønner det, det er en inspirerende sang, som på grunn av måten den er skrevet på fremkaller en Rock ‘n Roll / Gospel-stil. Den ble komponert av den kanadiske trubaduren Leonard Cohen i 1984 for albumet «Various Positions». Sangen er kjent som en hjørnestein i moderne sekulære salmer og inneholder mange referanser til Bibelen. Selv om den ikke var noen stor hit for Leonard Cohen (No59 USA / No36 UK) ble det en kultfavoritt og inspirerte den walisiske artisten John Cale, for å dekke den i 1991. Dette inspirerte igjen Jeff Buckley til å dekke det til sitt ikoniske «Grace» -album i 2007 (opprinnelig spilt inn ca 1993/4), min favorittversjon av sangen.

Sangen har blitt dekket over 300 ganger og har (ifølge ulike rettighetsorganisasjoner) skiftet over 5 millioner enheter internasjonalt. Det ser ut til at på grunn av sin enkelhet føler alle og fanghunden at de kan legge til noe nytt i arrangementet, noe som kanskje Leonard Cohen savnet. Resultatet er mange irriterende versjoner som ikke gir Leonard Cohen-kanonen noe, foruten mye penger for Cohen-eiendommen.I dag tror alle wannabe-trubadurer, i alle røykfylte klubber i verden, at de kan legge til noe annet i sangen, og det som kommer ut i den andre enden er en trist etterligning av originalen. Hør heller på Jeff Buckley-versjonen, den skulle ha stoppet der, omtrent 10 år etter at originalen ble komponert.

Sommertid: Porgy og Bess (1934)

Sangen ble skrevet av DuBose Heyward og George og Ira Gershwin i 1934 for musikalen «Porgy and Bess». Sangen ble skrevet for å etterligne datidens afroamerikanske åndelige. Musikologer indikerer at det er likheter mellom «Summertime» og den tradisjonelle Afroamerikansk åndelig «Motherless Child» og de ukrainske, jiddiske vuggeviser «Pipi-Pipipee» og «Oi Khodyt Son Kolo Vikon». En av de første kjente versjonene av sangen ble spilt inn av den legendariske jazzsangeren Billie Holiday i 1936 og nådde nummer 12 på poplistene i USA.

Over 25 000 versjoner av sangen er spilt inn siden 1934, og en av de mest kritikerroste ble spilt inn. i 1968 av Big Brother and the Holding Company med Janis Joplin. Hennes rå vokal på det arrangementet av sangen er følelsesladet og rørende, man kan høre en livslang ansamling av smerte i den innspillingen. Denne versjonen ansporet til en rekke etterligninger, hvorav ingen berører originalens råhet. Gjennom årene har jeg hørt for mange nytolkninger av denne sangen, og de fleste av dem har vært svak og totalt bortkastet tid. Jeg tror at for å dekke denne sangen riktig må artisten ha gått gjennom noen kraftige og smertefulle livserfaringer. Disse vil hjelpe kunstneren til å takle sangerens sverige emner, ellers kommer den bare som prangende og oppriktig.

Bønnen: Céline Dion og Andrea Bocelli (1998)

Da jeg hørte denne sangen for første gang, ble jeg helt blåst bort. Det er sannsynligvis en av de vakreste balladene / duettene i popmusikkhistorien. Matchingen av de to stemmene er ulastelig , Andreas Operatic-stemme og Celines Pop-stemme smelter godt sammen. I tillegg er David Foster, Tony Renis og Carole Bayer Sagers frodige produksjon subtil og svært effektiv. Alt om denne sangen er nyansert, vakkert og hjertevarmende. Sangen kommer fra et sted med oppriktighet. Den ble spilt inn i 1998 som to soloversjoner, en Céline engelsk versjon og en Andrea italiensk versjon for den animerte filmen «Quest for Camelot». En duett mellom de to ikoniske stjernene ble senere spilt inn for Céline-julealbumet «These Are The Special Times «, som er et av tidenes mest solgte julealbum og Andrea Bocellis» Sogno «-album. Det som normalt skjer i duetter mellom pop- og operasangere er at popsangeren alltid kommer av og høres svak ut mot opera-sangeren. innspilling holder imidlertid Celines stemme virkelig mot Andreas kraftige leveranse.

Etter den enorme kultstatusen sangen oppnådde, tok enhver wannabe crossover-artist og bestemoren deres på seg å tilby sin tolkning. av sangen. Nesten som Céline og Andrea muligens savnet noe, og disse coverartistene la til noe nytt i arrangementet. Jeg har hørt sangen, gjort dårlig, av så mange artister, og tarmreaksjonen min å høre de første barene i sangen, når du er på en liveopptreden, er å stå opp og gå ut av lokalet. Det fine med denne duetten er at det er subtilitet, uskyld og oppriktighet. Problemet med de fleste coverene er at utøverne er altfor aggressive i sin vokale tilnærming, og belter de fleste tonene. Nei, nei, nei, det er ikke slik det gjøres. Etter min mening, overlate denne til Céline og Andrea, de gjorde det best.

Til slutt: fra » Sun Valley Serenade ”(1941)

Etta James gjengivelse av klassikeren» At Sist utgitt i 1960, er en soulklassiker. Hennes kraftige røykstemme og tolkning av arrangementet tilfører nyansen til det lyriske innholdet i sangen. Selv om hennes versjon bare toppet No30 på Billboard Hot100, regnes den som en av hennes signaturmelodier og ble til slutt innlemmet i Grammy Hall of Fame i 1999. Sangen ble opprinnelig skrevet av Mack Gordon og Harry Warren i 1941 for musikalen. «Sun Valley Serenade» og har blitt omgjort av utallige artister, inkludert Beyoncé, Céline, Christina Aguilera, Ray Anthony og Gene Watson.

De siste årene har den blitt en favoritt blant mange divaer og wannabe-divaer som ønsker å vise frem sin fantastiske musikalske muskel ved å prøve å gjengi denne eksepsjonelt vanskelige vokalsangen. Det vakre med Etta James versjon var dens enkelhet, under pyntede og korte subtile setninger og rå, nesten off pitch, smokey vokal. , med langstrakte toner, over pyntede fraser og over belte-toner, ødelegger det sangens budskap totalt. I tillegg var det ikke det som gjorde Ettas versjon til en Grammy Hall of Fame-indusert. Disse nye versjonene kom av amatør, prøv hard og helt oppriktig. De har ødelagt sangen for meg. Takk … neste …

Forever Young: Alphaville (1984)

Da jeg var omtrent 8 år gammel ble denne sangen gitt ut av det tyske bandet Alphaville og folk ble helt gale for det. Jeg har aldri fått appellen til sangen og gjør det fortsatt ikke den dag i dag. Selv om følelsen av sangen er beundringsverdig, er den faktiske musikken forferdelig og sangstilen er vemmelig. Når det er sagt, var jeg aldri en stor fan av den nye romantiske æra som dominerte musikkscenen tidlig til midten av 1980-tallet. All sprøytenarkoman, angående denne sangen, bortsett fra at den bare nådde toppen på No65 USA / No98 UK. Der hvor den oppnådde sin største suksess var i germanske land som Sverige (No1), Norge (No3) og Tyskland (No4), og i Sør-Afrika nådde sangen toppen på No7, noe som ville forklare hvorfor jeg hørte det så mange ganger.

Det har blitt dekket av et mangfold av kunstnere, minst 15, inkludert: One Direction; Laura Branigan; Wayne Wonder, Beyoncé og Maroon 5. For meg var sangen dårlig nok i sin opprinnelige inkarnasjon, hvorfor trenger folk å se på den gang på gang. En gang er nok!!! Jeg antar at appellen er at originalen er så enkel og arrangementet så sparsomt at det lar døren være åpen for andre artister å legge krydder til sangen. Når det er sagt, har ingen noen gang virkelig lagt til noe roman til denne sangen, og den forblir i alle sine gjentakelser en forferdelig sang.

Til slutt er jeg en enorm forkjemper for coverversjonen og jeg setter pris på kunstneriet bak en kunstners tolkning av en sang. Men i samme åndedrag tror jeg at det er viktig at artisten som dekker en sang trenger å bruke tid og energi på å tolke en sang tilstrekkelig. Å dekke en sang handler ikke alltid om hvem som kan levere den mest intrikate vokalen eller hvem som kan belte ut spesifikke toner. Det handler ikke om hvem som kan slå de høyeste tonene eller hvem som kan holde notene lengst, det handler om hvem som kan levere den beste meldingen. Det handler om hvem som er mest oppriktig og hvem som er i stand til å tolke budskapet til en sang.

Å være en fenomenal sanger eller instrumentalist gjør ikke alltid en til den beste tolk av musikk. Dette fremgår av alle de ovennevnte sangene, som var ikoniske for mindre kjente artister, men som ikke var hits for artister man kunne forvente. Enkelhet og oppriktighet er noen ganger nøklene til store hits, og folk som ønsker å være utøvere trenger å forstå det og heller bruke tiden på å analysere en sang og gjøre sine undersøkelser, i motsetning til å bare belte ut notater. Sangen må bety noe for utøveren for at den skal kunne røre et publikum.