I 1621 hadde Wampanoag-stammen sin egen agenda

I

I den kjente amerikanske beretningen om den første Thanksgiving, i 1621, pilegrimene som bosatte seg i Plymouth var fromme engelske flyktninger, en av mange båtlaster av europeere som flyktet fra den gamle verdens tyranni for å bli et frihetselskende folk i den nye verden. Indianerne som de møtte (sjelden identifisert av stammen) overvant sin forsiktighet og viste seg å være vennlige (et begrep som ikke krever noen forklaring). Høvdingen deres, Massasoit, var en storslått vert som medliden med de falske fremmede, lærte dem hvordan man skulle plante mais og hvor de skulle fiske, og dermed hjalp dem med å overleve de første harde vinterene i Amerika. I likhet med Pocahontas og Sacagawea, to av de andre kjente indianerne i amerikansk historie, hjalp Massassoits folk kolonisatorene og flyttet deretter utenfor scenen.

I motsetning til Thanksgiving myte, men vennlighet tar ikke hensyn til alliansen Wampanoag-stammen inngikk med den gryende Plymouth-bosetningen. Wampanoags hadde en egen intern politikk; dens dynamikk hadde blitt formet av mange års anspent samspill med europeerne, og av dødelige plager som herjet stammens hjemregion etter hvert som tempoet i engelsk utforskning akselererte. Sjef Massassoit – som historikere i dag generelt refererer til som sachem Ousamequin – sto overfor sterk motstand fra sitt eget folk da han prøvde å administrere de engelske nykommerne og lette etter måter å overleve koloniseringskreftene som allerede rev i Wampanoags.

Les: Thanksgiving pleide å ligne mye på Halloween, bortsett fra mer rasistisk

Den tradisjonelle pilegrimssentrerte beretningen om æraen, ifølge hvilken Wampanoags samtykke til sin egen fordrivelse, kommer fra dokumenter som er igjen bak av engelske kolonister og senere hvite amerikanere – inkludert misjonærer, diplomater, pelshandlere, nysgjerrige reisende og andre. Å erkjenne at Wampanoags perspektiver er forvrengt eller selektivt representert i den historiske historien, er likevel ikke å si at de er fraværende. Uansett ufullkomment skinner de samme kildene også lys over hvordan disse begivenhetene så ut til Wampanoags, som hadde hatt å gjøre med europeiske seilere periodevis siden minst 1524 og nesten årlig siden 1602 – det vil si år før pilegrimene ankom.

I 1614 hadde kaptein Thomas Hunt ankret skipet sitt i havnen i Wampanoag-samfunnet Patuxet – selve stedet hvor kolonien Plymouth ble grunnlagt seks år senere —Og inviterte nysgjerrige medlemmer av stammen ombord. Selv om møter mellom europeiske oppdagelsesreisende og indianere hadde en tendens til å utarte seg til blodsutgytelse, var lokken til handel for fristende til at begge parter kunne motstå. Europeere søkte pelsverk, spesielt beverskinn, for å selge hjem. Wampanoags ønsket å plukke gjennom de fremmede produktene av metallverktøy, smykker og klut. Og så gikk flere av dem – inkludert en mann som het Tisquantum, eller forkortet Squanto – ombord på Hunts fartøy.

Flere historier

Hunt dobbeltkrysset dem og grep 20 av mennene deres , og fyller dem under dekk. Snart falt syv andre Wampanoags lenger øst ved Nauset i samme felle og ble med sine stammefolk på en fryktelig havreise mot en ufattelig skjebne. Det ville ha blitt så kald trøst da de oppdaget Hunts faktiske plan om å selge dem som slaver i Málaga, Spania, sammen med fiskfangsten hans. Det er det siste vi hører om de fleste av disse uheldige sjelene, som forsvant i Iberias masse bundet arbeidere hentet fra hele verden.

Tisquantum veldig delte nesten denne enden, men i to formuer. For det første blokkerte en gruppe brønner hans salg, og utvilsomt siterte en rutinemessig ignorert spansk lov om at indianere ikke skulle være slaver. Så, etter en usikker periode, tok Tisquantum kontakt med en av Málagas mange engelske kjøpmenn som igjen tok ham med til London.

Til slutt, i 1618, fikk Tisquantum sin sjanse til å vende tilbake til hjemlandet. land. Han ble introdusert for kaptein Thomas Dermer, som allerede i 1614 hadde vært en del av den veldig utforskende og fiskeekspedisjonen som hadde kidnappet Tisquantum. På dette tidspunktet hadde Tisquantum lært seg nok engelsk til å tilby sine tjenester til Dermer i bytte for å reise hjem. Som det viste seg var Dermer akkurat den rette personen for en slik overture. Dermers arbeidsgiver, Sir Ferdinando Gorges, var en av de viktigste driverne for engelske koloniseringsordninger og som sådan en samler av innfødte indianere som kunne fungere som kulturmeglere.

Innen 1619 finansierte Gorges en ekspedisjon fra Dermer til send Wampanoag hjem og se hva de kan oppnå sammen. Likevel, da Dermer satte seil mot New England-kysten den våren, visste han at han var på vei til et sted med et økende rykte for vold mellom indianere og europeiske oppdagelsesreisende.Opprivende historier om de to menneskene som fanget og drepte hverandre hadde vært i omløp blant sjømenn i årevis. Når det gjelder Tisquantum, må hans hjerte ha vært klar til å sprekke av lettelse, for fem år med tvungen eksil var i ferd med å ta slutt. Så begynte bekymringen.

Utvilsomt hadde Tisquantum allerede hørt fra engelske sjømenn at en forferdelig sykdom hadde rammet Wampanoags under hans fravær, men det var ingen måte for ham å forberede seg på det han så da Dermers skip nådde amerikanske bredder. Landningen i Maine seilte sørover langs en kystlinje som vanligvis vrimler av folk på jobb i kornåker og landsbyer. Denne gangen var det imidlertid ingen å se eller høre. Tisquantums angst må ha bygget seg med hvert øyeblikk til skipet endelig nådde Plymouth Harbour, da den dystre sannheten endelig dukket opp. Ifølge Nathaniel Morton, som besøkte stedet i 1622 og fortsatte å bli Plymouth-koloniens sekretær og historiker, hadde Patuxet og det omkringliggende landet blitt til «triste briller av … dødelighet»; de viste «mange bein og hodeskaller av de døde som ligger over» bakken, ”som omvendte kirkegårder. Den sprudlende hjemkomsten Tisquantum hadde forestilt seg i årevis, hadde i stedet avdekket en tragedie av episke proporsjoner. Flertallet av Wampanoags var døde.

Dermers liv var også i fare, selv om han ser ut til å ha vært glemmelig for det. Etter å ha droppet Tisquantum ved Cape Cod, gikk Dermer videre til Marthas Vineyard, hvor han ble bedøvd av å bli møtt av en Wampanoag som snakket «likegyldig god engelsk.» Mannen, som het Epenow, var en annen tidligere fanget av Dermers arbeidsgiver. Dermer mente at Epenow hadde kommet over sin tidligere situasjon, for så vidt han «lo av sin egen flukt og rapporterte historien om det,» da den engelske kapteinen spilte inn deres Utveksling. Faktisk, på ødelagt engelsk inviterte han Dermer til å returnere til Vineyard for å handle for pelsverk etter at kapteinen fullførte reisen nedover kysten til Virginia. Engelskmannens grådighet førte ham rett inn i Epenows snare.

Dermer kom tilbake til Sør-New England i juni 1620 for å ta opp Epenows tilbud, men han burde ha tenkt to ganger. Tisquantum ble med på ekspedisjonen og fortalte den engelske kapteinen at Wampanoags ikke ville ønske besøket velkommen. I følge Dermers beretning advarte Tisquantum om at et engelsk fartøy nylig hadde besøkt Wampanoag-samfunnet i Pokanoket, invitert «mange» av folket ombord, og deretter «foretatt en stor slakting med sine mordere» – det vil si små kanoner – selv om Wampanoags «tilbød ingen skade på sine deler.» Identiteten til kapteinen som begikk denne forargelsen, ble ikke dokumentert, men for Wampanoags hadde det neppe noe. Han var bare en til i en rekke utenlandske brutaler som etterlot dem med «en innbitt ondskapsfullhet mot engelskmennene» – alle sammen. p>

Ivrig etter rikdom, presset Dermer uansett videre til Vineyard. Da han gikk i land ble landingspartiet angrepet, og alle hans menn bortsett fra en ble drept. Dermer selv ble hardt skadet før han rømte til moderskipet, og døde etter at han seilte tilbake til Virginia for medisinsk behandling. Seilerne som hadde blitt på hovedfartøyet under angrepet, levde for å fortelle denne historien. Tisquantum rømte fra striden levende, hvorpå Vineyard Wampanoags overførte ham til deres primære sachem, Ousamequin. Den store lederen visste at denne tospråklige globetrotteren ville være nyttig når fremmede kom tilbake.

Bare noen måneder senere dukket Mayflower utenfor Cape Cod.

Les: Thanksgiving, en feiring av ulikhet

T

Wampanoags var dypt splittet over hva de skulle gjøre med disse nyankomne, gitt slaveri, drap og sykdom som europeerne hadde påført dem. Ousamequin favoriserte å dyrke engelskmennene som militære allierte og kilder til metallvåpen for å avverge Narragansett-stammen i vest, som hadde rømt epidemien og brukte sin nyvunne fordel i styrke for å redusere Wampanoags til sideelver. I senere år erkjente Ousamequin ærlig at han var villig til å ha fred med engelskmennene, fordi han, som Plymouths William Bradford og Edward Winslow fortalte, «har en sterk motstander i Narragansetts, som er i krig med ham, mot hvem han tror vi kan være av noen styrke for ham, for stykkene våre ”- våpen—“ er forferdelig for dem. ” Ousamequin ser også ut til å ha trodd at engelskmennene hadde våpenvåpen sykdom, som han håpet å bruke til Wampanoag. På et tidspunkt ba han ifølge pelshandleren Thomas Morton sine engelske venner om å sende pesten mot en annen sachem – sannsynligvis Narragansett-lederen Canonicus – hvis territorier grenser til Wampanoags ’.

Likevel er mange Wampanoags bittert uenige med Ousamequin. Noen av dem tilskrev epidemien en forbannelse som ble påført dem av en forliset franskmann som de hadde holdt som slave. I følge New Englands minnesmerke, et tidlig volum av kolonihistorien, hadde franskmannen formanet indianerne «at Gud var sint på dem for deres ondskap og ville ødelegge dem og gi landet sitt til et annet folk.» Flere Wampanoags fryktet at pilegrimene var erobrere av denne profetien og foretrakk derfor å avskjære dem. Andre, blant dem Epenow, så pilegrimene som tilhører samme klasse menn som hadde vært slaver og slaktet seg langs kysten. La slike spotter få fotfeste i Wampanoag-landet?

Disse spenningene ødela nesten Plymouth og Wampanoag-politikken sammen med det. En Wampanoag-sachem ved navn Corbitant konspirerte med Narragansetts om å sette Ousamequin løs og sette Plymouth til kniven. Det tok en engelsk militærstreik orkestrert av Ousamequin for å snuse ut denne brannen.Et år senere advarte Ousamequin Plymouth om at Wampanoags fra Vineyard og Cape Cod planla med Massachusett-stammen om å angripe Plymouth og en liten engelsk pelshandelspost mot nord. Han forstyrret ordningen ved å lede et engelsk angrep, denne gangen mot Massachusett-stammen. Det var hans måte å advare Wampanoag-dissidenter om at de ville være neste hvis de fortsatte å undergrave hans lederskap.

Den såkalte første Thanksgiving var frukten av en politisk beslutning fra Ousamequins side. Voldelig maktpolitikk spilte en mye viktigere rolle i utformingen av den Wampanoag-engelske alliansen enn den berømte festen. I det minste på kort sikt var Ousamequins liga med nykommerne det rette gamblet, i den grad engelskmennene bidro til å avverge rivalen Narragansetts og opprettholde Ousamequins autoritet. På lang sikt var det imidlertid en alvorlig feilberegning. Plymouth og de andre New England-koloniene ville snart fortsette å erobre Ousamequins folk, akkurat som franskmannens forbannelse hadde utvidet, og akkurat som Wampanoags som motsatte seg pilegrimene fryktet at de ville.

Gjennom hele 1800-tallet og mye mer den 20. bidro arbeidet til de fleste amerikanske historikere til en kraftig fortelling der pilegrimene la grunnlaget for USA slik at de kunne oppfylle sin åpenbare skjebne. Siden 1960-tallet har historikere nærmet seg kildene fra en annen vinkel, og alvorlig, kritisk historie har en tendens til å være vanskelig for de levende. Å se indianere og andre marginaliserte grupper som våre medborgere, og bekymret for hvordan triumphalistiske historiske fortellinger har støttet sjåvinismen i amerikansk utenrikspolitikk og hvit overherredømme på amerikansk jord, har lærde mer og mer fokusert på mennesker av alle hudfarger, klasser, kjønn og forhold, ikke bare seierherrene. Det er ikke lett å gjenopprette erfaringene fra slike historiske aktører, gitt stillhet og skjevhet i plater samlet overveldende av mektige interesser. Likevel kan nøye lesing, ressurssterkhet, utholdenhet og fantasi noen ganger føre historier som tidligere er ignorert eller undertrykt. Resultatet er ikke bare bedre historie, men en bedre vei fremover for samfunnet vårt.