Neil Young (Norsk)

Harvest, Rust Never Sleeps, and Harvest Moon

Youngs neste karakteristiske sikksakk førte ham tilbake til akustisk musikk – et trekkprognose av Déjà Vu «Helpless», som avbildet ham som helt sårbar, og forsøkte å avsløre sin emosjonelle verden musikalsk. Hans bekjennende singer-songwriter-modus ble en sentral del av hans mangesidede persona. På sitt neste soloalbum, After the Gold Rush (1970) Young understreket sin holdning som en rock-and-roll-sjaman, en visjonær som projiserte sin psyke på verden og derved drev ut sine egne demoner og publikum. Harvest (1972) fortsatte den bekjennende venen, og dens sjeldne stilistiske kontinuitet gjorde den er en av Youngs mest solgte, men i tankene til noen, minst tilfredsstillende plater. Dens forenklede holdninger tilsynelatende utløste en intern revurdering; i det minste startet den et tiårs kunstneriske vandringer. Eksperimenteringen kostet Young både kunstnerisk og kommersielt. Likevel i 1979 R Bare Sleeps bekreftet mestring – ironisk nok som svar på punkopprøret. Young gjorde Sex Pistols sanger, Johnny Rotten, til hovedpersonen i «Hey Hey, My My.» Youngs reaktiverte reaksjon på punk kontrasterte derfor skarpt med hans aldrende jevnaldrende, som generelt følte seg avvist eller truet. Det demonstrerte også hvor motstandsdyktig han var mot nostalgi – et biprodukt av hans kreative rastløshet.

Youngs gjenoppblomsten kulminerte i Live Rust (1979), en liveopptak med Crazy Horse. Han fortsatte å være en kunstnerisk kameleon, og ga raskt ut den akustiske Hawks and Doves (1980), den punkiske Re-actoren (1981), protoen -techno Trans (1982), som førte til at hans nye plateselskap saksøkte ham for å ha produsert et «ikke-representativt» album, og den rockabilly-smaksatte Everybodys Rockin (1983). On Freedom (1989) gjenopplivet han det sosiale engasjementet og den musikalske overbevisningen om tidligere triumfer som «Ohio.» Denne platen markerte enda en kreativ gjenoppblomstring for Young og brakte ham et yngre publikum; snart ville han tippe nye band som Social Distortion og Sonic Youth som åpningsakter. Toppen av denne siste kunstneriske gjenfødelsen kom i 1990 med Ragged Glory, med sin tykke lydskyer, full av tilbakemeldinger og forvrengning, og grusomme, psykologisk sårende tekster. Undersøkende tidens gang og menneskelige forhold, Young bukket aldri under for enkle, rosefarget lokke. Vanligvis fulgte han denne kritiske og kommersielle suksessen med trossende hylende collager, Arc og Weld (begge 1991).

Gene Santoro

I 1992 snudde Young igjen retning, og ga ut Harvest Moon, en klagende, mest akustisk oppfølger til Harvest som ble hans største selger siden 1970-tallet. Hans neste betydningsfulle album, Sleeps with Angels (1994), var en meditasjon om døden som blandet ballader med mer typiske Crazy Horse-støttede rockere. I 1995 ble Young innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame og la til t o hans grunge bona fides med Mirror Ball, et samarbeid med Pearl Jam. Hans mangeårige interesse for film manifesterte seg i to prosjekter med regissør Jim Jarmusch, som skrev om Crazy Horses turné i 1996 i dokumentaren Year of the Horse (1997) og for hvis film Dead Man (1995) Young ga gitarpoeng.