Hvordan føles det å dø?

I mars 2012 kollapset Bolton Wanderers-midtbanespilleren Fabrice Muamba på banen under en TV-sendt FA Cup-kamp mot Tottenham Hotspur. Han hadde fått et hjerteinfarkt og var klinisk død, uten vitale tegn, i lang tid. Bemerkelsesverdig at han overlevde, og har siden beskrevet inntrykkene av det som skjedde. Først, sa han, følte han en surrealistisk svimmelhet, som om han løp sammen inne i andres kropp. Det siste han husker er å se to av Tottenham-spilleren Scott Parker. Interessant nok rapporterer han ingen følelse av smerte.

Jeg kan ikke være den eneste personen hvis innledende empati for Muamba og hans familie var utgangspunktet for en dypere refleksjon, fremfor alt om min fremtidige død. Når kommer det? (Forhåpentligvis ikke i mange år.) Hva vil forholdene være? (Fredelig håper jeg.) Og ganske enkelt – hvordan føles det å dø?

I vitenskapelig litteratur er det mange rapporter om mennesker som har hatt lignende erfaringer som Muamba, mange som involverer lys. Den eldste medisinske beskrivelsen av en nær-dødsopplevelse, fra 1700-tallet, forteller historien om en fransk apoteker som mistet bevisstheten under blodutleie, en behandling som legene trodde på den tiden for å lindre feber. Han husket «et så rent og ekstremt lys at han trodde han var i himmelen.» Nyere erindringer inkluderer å se sterke lys, følelser av å komme inn i et jordisk rike og noen ganger følelsen av å forlate kroppen og se den ovenfra, kjent som en ut -kroppsopplevelse.

Selvfølgelig kan vi ikke fortelle hvor rare eller uvanlige disse minnene faktisk er uten å vite antall mennesker som overleve klinisk død uten slike erindringer. I mange tilfeller ba forskere også folk om å huske hendelser som skjedde flere tiår tidligere, med detaljer som kan ha blitt endret, eller mistet i tidens tåker. Da bestemte medisinsk forsker Sam Parnia og hans kolleger for å ta en mer objektiv tilnærming.

For femten år siden intervjuet teamet av Parnia over en tolvmånedersperiode 63 pasienter ved Southampton General Hospital som ble gjenopplivet etter et hjerteinfarkt. Av de 63 kunne syv huske tanker fra den gangen de var bevisstløse s. De inkluderte å komme til et punkt eller grense uten retur, følelser av fred og i ett tilfelle å hoppe av et fjell. Så mens bare et mindretall kunne huske å være nær døden, var det som kunne huskes generelt positivt.

Overraskende nok hadde pasientene som kunne huske sine erfaringer, faktisk de høyeste oksygenivåene i blodet – følelser som økt sensuell bevissthet hadde tidligere blitt antatt å skyldes sult i hjerne-oksygen. Likevel vil bedre hjernens oksygenering tillate forbedret kognitiv funksjon under gjenoppliving, noe som forklarer mer livlige opplevelser og evnen til å forplikte dem til minne.

Som en del av eksperimentet ble hengende tavler med malt skrift og figurer på oversiden hengt fra tak over hele sykehuset. Alle pasienter som rapporterer om en opplevelse utenfor kroppen, kan med rimelighet bli bedt om å beskrive hva de så på oversiden av brettene. Dette ville ha vært veldig plagsomt for rådende vitenskapelig forståelse – absolutt en nytenking av menneskelig bevissthet som noe helt avhengig av det milliardsterke nettverket av nevroner i hjernen vår. Disse enkle enhetene hadde muligheten til å snu konvensjonell nevrovitenskap på hodet.

Imidlertid skjedde det ingen opplevelser utenfor kroppen i denne pasientgruppen, så denne geniale ideen ble ikke ordentlig testet. Men forskerne var ikke ferdige ennå – og har nettopp publisert en ny studie. Denne gangen omfattet den 15 amerikanske og europeiske sykehus, og i motsetning til tidligere forskning husket to gjenopplivede pasienter livlige opplevelser utenfor kroppen.

Man ble klar over en kvinne oppe i et hjørne av rom som vinket til ham, og neste øyeblikk var han der oppe og så ned på seg selv. Han husket å høre en stemme som sa: «Sjokk pasienten, sjokk pasienten.» Og han kunne se en sykepleier og en skallet mann iført blå skrubb som han beskrev som «ganske klumpete fyr». Den andre husket å være «i taket og se ned» og se en sykepleier pumpe brystet mens en lege «la noe ned i halsen på meg».

Dessverre gjennomgikk ingen av pasientene gjenoppliving i områder der brettene var plassert. Forskerne kom nærmere denne gangen, men nok en gang ble muligheten til å verifisere eller tilbakevise opplevelse utenfor kroppen savnet.

Selv om forskere ikke kunne teste det, demonstrerte de kanskje noe viktigere. Astronomen Edwin Hubble sa: «Utstyrt med sine fem sanser, utforsker mennesket universet rundt seg og kaller eventyret Science.» Vitenskapelig etterforskning er ikke alle hvite strøk, høyteknologiske dingser og udifferenserbare ligninger, men snarere er ordene deres rettferdighet og objektivitet. Noen enkle og elegante malte treplater illustrerer dette vakkert.

Så hvordan føles det som å dø? Som disse studiene registrerer, synes død ved hjertestans enten å føles som ingenting, eller noe hyggelig og kanskje litt mystisk. Øyeblikkene før døden ble ikke følt å være smertefulle. av døden, men likevel er det betryggende. Jeg trøster meg med tanken om at døden ikke nødvendigvis er noe å frykte. Takket være historiene til Fabrice Muamba, pasientene på Southampton sykehus og andre, kan vi hvile lettere når vi fortsetter våre liv i dødens stadig tilstede, om kanskje nå litt svakere, skygge.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del via e-post
• Del på LinkedIn
• Del på Pinterest
• Del på WhatsApp
• Del på Messenger