Er Song of the South for rasistisk til å vises?

Zip-A-Dee-Doo-Dah … Onkel Remus og venner. Foto: songofthesouth.net

Det er to Disney-filmer jeg gjerne vil se, men ikke kan. Den første er en kort tegneserie – angivelig utarbeidet for Walts 50-årsdag – som viste at Snow White hadde kraftig sex med de syv dvergene. Den andre er Song of the South fra 1946.

Sjansen er stor for at vi aldri vil se Snøhvit-falsken: Disney skal ha sagt opp de ansvarlige animatørene og beordret at utskriften øyeblikkelig ble ødelagt. Men på bakgrunn av en offentlig begjæring vurderer studioet nå å oppheve forbudet mot Song of the South. Siden 40-årsjubileet i 1986 har Disneys første live-action-funksjon blitt stille og rolig. Den har aldri blitt gitt ut på video eller DVD i USA.

Tilbake på dagen, Song of the South kan tenkes å ha blitt lest som en varmhjertet hilsen til Amerikas «fargede». Siden den gang har det blitt en skammelig forlegenhet for selskapet, som tilsvarer et rasistisk gammelt forhold som ikke kan introduseres for høflig selskap. Ved å skildre en (bokstavelig talt) fabelaktig Deep South spunnet en gang mellom slaveri og gjenoppbygging, handler filmen i en tvilsom form for myteproduksjon – noe som antyder at afroamerikanere som satt fast under Mason-Dixon-linjen var en munter gjeng som ikke likte noe bedre enn å gå fiske, spinne høye historier og passe hvite folk «barn.

Når han ikke vokser lyrisk om» tjærebabyer «, forklarer onkel Remus hvorfor han liker «Zip-a-Dee-Doo-Dah Days …. Dat» er den dagen du ikke kan åpne din muff uten en sang som hopper rett ut av den. «Dermed oppvarmer Song of the South gammel canard om hvordan slaver egentlig ikke kan være så elendige fordi, min, bare hør på dem synge i det bomullsfeltet.

Denne koselige misforståelsen var irriterende allerede blitt spikret av Frederick Douglass helt tilbake på 1800-tallet . «Jeg har ofte vært helt forbauset, siden jeg kom nordover, for å finne personer som kunne snakke om sang, blant slaver, som bevis på tilfredshet og lykke,» skrev Douglass. «Det er umulig å tenke seg en større feil. Slaver synger mest når de er mest ulykkelige.»

Song of the South ble hyllet som en triumf da den ble utgitt og fortsatte å vinne Oscar for beste. original sang. Og kanskje studioet til og med skal applauderes for å spille en svart skuespiller (James Baskett) i en hovedrolle i en tid da svarte filmgjengere fortsatt ble tvunget til å sitte bak på kinoen. (Forøvrig klarte ikke Baskett å delta på filmens premiere i Atlanta fordi han ikke kunne finne et hotell som ville godta å stille ham opp.)

Hvis Song of the South ikke var en barnefilm, tror jeg at vi hadde sett den før nå. Birth of a Nation blir fremdeles regelmessig avduket til tross for sin åpent, unapologetisk rasistiske holdning (KKK redder dagen!), Og det er hundrevis av andre antikke Hollywood-filmer som handler i en mindre virulent form for dumhet og likevel fortsetter å vokse opp regelmessig på TV-tidsplaner. Jeg elsker den biten på slutten av Mr Blandings Builds His Dream House når den smidige svarte huspiken effektivt redder jobben til Cary Grant ved å lage et slagord for reklame. «Gi Gussie et løft!» Sier han. Whoo-hoo: hele 50 ekstra cent for hennes problemer.

Jeg setter pris på sjansen til å se Song of the South. Jeg så den sist som en niåring (tilbake i dagene før rasisme var dårlig) og husker at jeg likte den mye. Dette er litt bekymringsfullt. Det antyder at filmens tøffe agenda enten seilte klart over hodet på meg eller har påvirket meg så dypt at jeg ikke er klar over den til i dag – blitt å gå gjennom livet i troen på at det var zip galt med segregering at litt doo- dahing kunne ikke kurere. Jeg trenger det der på DVD, om ikke bare for å sette meg i ro.

Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg nøye meg med Snow White.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del via e-post
• Del på LinkedIn
• Del på Pinterest
• Del på WhatsApp
• Del på Messenger