30a. Wilmots Proviso (Norsk)
David Wilmot-forslaget delte begge parter langs snittlinjer.
Etter dagens tid, David Wilmot kunne betraktes som rasist.
Likevel var Pennsylvania-representanten så hardt imot utvidelsen av slaveri til land som ble avgitt av Mexico, at han kom med et forslag som ville dele kongressen. 8. august 1846 innførte Wilmot lovverk i huset som med frimodighet erklærte at «verken slaveri eller ufrivillig trelldom skal eksistere» i land som ble vunnet i den meksikansk-amerikanske krigen. Hvis han ikke var imot slaveri, hvorfor skulle Wilmot foreslå en slik handling? Hvorfor ville nord, som bare inneholdt en liten, men voksende minoritet, av avskaffelse, være enig?
Statusen til territoriene angående slaveri hadde ikke blitt bestemt ved begynnelsen av den meksikanske Krig. Allerede før krigen avsluttet var problemet med slaveri i regionen for den meksikanske sesjonen et politisk spørsmål med hot-button.
Wilmot og andre nordlendinger ble sint av president Polk. De følte at hele kabinettet og den nasjonale agendaen ble dominert av sørlige sinn og sørlige prinsipper. Polk var villig til å kjempe for sørlig territorium, men viste seg villig til å inngå kompromisser når det gjaldt nord. Polk hadde senket taksten og nektet midler for interne forbedringer, både til nordlendingers forferdelse. Nå følte de at det ble utkjempet krig for å utvide den sørlige livsstilen. Begrepet «Slave Power» hoppet av leppene til nordlige lovgivere da de sint henviste til sine sørlige kolleger. Det var på tide at nordlendinger ble hørt.
Salmon P. Chase, feiret på $ 10.000-regningen , grunnla Free Soil Party i 1848. Dette partiet foreslo en slutt på spredningen av amerikansk slaveri og valgte 14 representanter og to senatorer til den føderale regjeringen.
Selv om Wilmots hjerte ikke blødde for slaven. , så han for seg California som et sted der gratis hvite Pennsylvanians kunne jobbe uten konkurranse om slavearbeid. Siden nord var mer folkerike og hadde flere representanter i huset, vedtok Wilmot Proviso. Loven krever imidlertid godkjenning av begge kongresshusene. Senatet, som var like delt mellom frie stater og slaverstater, kunne ikke mønstre det flertallet som var nødvendig for godkjenning. Angry House passerte Wilmots Proviso flere ganger, alt til ingen nytte. Det ville aldri bli lov.
I mange år ble argumentene for og imot slaveri diskutert i kirkene og i avisene. Representantenes hus hadde vedtatt en knebleregel som forbød diskusjonen om slaveri store deler av forrige tiår. Problemet kunne ikke lenger unngås. Lovgivere i huset og senatet, nord og sør, måtte stå opp og bli telt.